Når vi moderne nordmenn tenker på vikingtiden, vår historiske storhetstid, så er det ofte fantasieggende bilder. Disse er gjerne av barsk og voldsom norsk natur, fagre vestlandsfjorder omgitt av stupbratte fjell, smekre vikingskip med vakre, kunstferdig utskårne dragehoder i stavnen, og fargerike skjold langs skipssidene, og lynende blanke sverd med dramatisk klingende navn som Brynjebiter og Dragvendel som farer forbi vårt indre øye.
Vikingtiden, som tradisjonelt sett regnes fra overfallet på klosteret i Lindisfarne i det nordøstlige England i år 793, og frem til ca. år 1066 da kong Harald Hardråde mislykkes i forsøket på å erobre England og faller i slaget ved Stamford Bridge, var en begivenhetsrik tid preget av intern maktkamp mellom sterke personligheter, utferdstrang, store oppdagelser av nye landområder, voldsomme erobringstokter og spennende møter mellom ulike kulturer.
Vikingene var våre stolte forfedre, og la mye av grunnlaget for det landet vi lever i den dag i dag. Den verden de levde i var på mange måter veldig annerledes enn vår, men hvor ulike, eller like oss, nålevende norske menn og kvinner var de egentlig? Tidene forandrer seg, levekår og politiske forhold er i konstant endring, men menneskenaturen forblir noenlunde uforandret selv om tusen år har gått.
Vikingenes forhold til forfengelighet
En ting vi i hvert fall vet sikkert om våre vikingforfedre var at de var forfengelige, i minst like stor grad som vi er i dag. De var opptatt av sitt eget og andres utseende, og de var opptatt av vakre klær og smykker.
I følge det vi vet lå faktisk vikingene også langt foran sin samtid når det gjaldt å interessere seg for sitt eget utseende og sin egen personlige hygiene. Neglerensere, tannstikker og pinsetter er svært vanlige i gravfunn fra vikingtiden, og forteller oss at sånt utstyr med stor sannsynlighet var allemannseie på denne tiden.
Faktisk gikk skandinavene så langt at de vedtok lover som beskyttet den personlige hygienen, og la ned forbud mot ting som å kaste skitt på en annen, og mot å skubbe en annen ned i vann, urin, mat eller gjørme for å håne ham. Disse tingene står i skarp kontrast til det gamle populærkulturelle bildet av våre vikingforfedre som skitne, uflidde, brutale barbarer som gikk halvnakne rundt med filler slengt rundt kroppen.
Hvilke klær brukte vikingene?
Gravfunn og andre kilder, som bildetepper og skildringer fra sagalitteraturen, tegner et fargerikt bilde av et vikingfolk som var glad i flotte klær, sterke farger og vakre smykker av gull, sølv og rav. Med andre ord var det i grunn ikke så ulikt våre dager.
De gravfunnene vi har stammer for det meste fra stormannsgraver, så de kan muligens gi et noe skjevt bilde av hvor staselig folk faktisk gikk kledd.
Det er allikevel grunn til å tro at også mindre velstående folk kledde seg i lignende stil som stormannsfolket, men kanskje med mindre prangende farger og enklere smykker i simplere materialer.
Vi vet at ellers i Europa var farger som purpur forbeholdt kongelige, men vi kjenner ikke til om lignende strenge regler for fargebruk fantes blant vikingene. Vikingenes klær var for det meste laget av ull og lin, med innslag av skinn og pels, og også eksotiske innslag som silke, importert fra fjerne land. De farget ull- og lintøyet med sterke, klare plantefarger som rødt, grønt, brunt, gult og blått.
Tunika – Vikingenes basisplagg
Tunikaen var det vi kan kalle vikingenes basisplagg, som så å si alle menn, bortsett fra treller og de aller fattigste i samfunnet, brukte daglig, i forskjellige varianter og farger. En tunika var på denne tiden et mannsplagg, selv om det nå for tiden er flest kvinner som bruker det, og kan best beskrives som et skjortelignende plagg av varierende lengde, som ofte rakk nesten ned til knærne.
Den ble gjerne båret som et mellomplagg utenpå en undertrøye av ull, og over et par ullbukser holdt oppe av enten bukseseler eller et tau rundt livet. Over tunikaen bar man gjerne en flott farget kappe av ull, festet med en rikt dekorert spenne, gjerne laget i sølv eller bronse, eller til og med gull hvis man tilhørte overklassen, over den ene skulderen. En tunika kunne også være lengre, nærmest fotsid, og ble vanligvis båret med et belte til.
Historien bak tunikaen
Tunikaen oppsto imidlertid slett ikke i Skandinavia i vikingtiden, som det er lett å tenke seg. Den har heller sine historiske røtter enda mye lengre tilbake i tiden enn som så, og var i sine ulike former, materialer og utførelser et vanlig plagg både til hverdags og fest, til alle mulige anledninger over store deler av Europa.
Vikingene, som var kjent for å fare vidt og bredt over både Europa, Russland og Midtøsten på plyndrings- og handelsferder med sine beryktede langskip, har sannsynligvis blitt fortrolige med tunikaen, dette praktiske, komfortable og allsidige plagget, gjennom sin utstrakte og hyppige kontakt med andre land og folkeslag allerede på et ganske tidlig tidspunkt.
Når vikingene på sine ferder ble utsatt for påvirkning fra andre folk og kulturer som de kom i kontakt med, så var de dyktige til å lære og ta i bruk ny kunnskap, klesplagg, og annet utstyr som de så at de ville ha praktisk nytte av.
Hvorfor akkurat tunika?
Grunnen til at tunikaen ble så populær på denne tiden, ikke bare blant vikingene, men blant menn over hele Europa, kan man anta at rett og slett var fordi den var et praktisk og anvendelig klesplagg.
Det var nemlig enkelt å lage i forskjellige utførelser og materialer, i forskjellig lengde, og med forskjellige typer ornamentering og dekorasjoner, for å tilpasse dem til ulike typer vær og klimaforhold, status, og stilling, og på denne måten få et klesplagg til alle anledninger som alle kunne bruke.
Siden Skandinavia hadde et barskt klima da som nå, selv om kildene forteller oss at klimaet var noe varmere i vikingtiden enn nå, så var det om å gjøre å ha klær som både var varme og flotte å se på, og for 1000 år siden var det ingen plagg som kombinerte stil og funksjonalitet som en tunika i ull!